De tre detektivan ankom Shanghai onsdag, Byen som omtales som Kinas New York. Og det er det! Store flotte bygninger, fantastiske neonlys, shoppinggater så langt øyet kan se, appelsinselgere med kurver og åk og masse masse kultur og historie.
Skal vi la oss stoppe av at vi ikke kan språket, eller skla vi prøve å få oss kinesiske sim-kort? En detektiv kan ikke la seg hindre – ChinaMobile next!
Som vestlige kom i VIP kø, og for 60,- fikk vi et simkort, og 50,- ringetid. Fantastico!
Vi skulle ta taxi til sentrum, men ingen taxier ville stoppe! Hvorfor ikke? Tenkte vi. De elsker jo oss vestlige? Vi spurte mannen i refleksvest, og han pekte ned en trapp. Ned en trapp? Til taxiene? Jaja...
Nede i trappen var en kø så lang som køen til Space Mountain i Disneyworld i høysesong, og utallige personale som blåste i fløyter. Kiesere
er gode på sysselsetting av folk. Vi stelte oss i køen, og monsterkøen ble plutselig borte på 4 minutter. Fremfor oss blåste en mann i fløyten og vinket oss over en fire felts taxiholdeplass og inn i en taxi. Vi pekte på det som så ut som Shanghai sentrum i Lonely Planets bok om Kina, kalt Remenin Sqare. En morsom og uforståelig samtale, og 15 yuen senere stod vi på Remenin Sqare.
Jah...
Vi snudde oss og så en pen bygning med en stor plass forann. Den kunne vi jo se oå, og finne ut hva var for noe. På plassen var det folk som sendte opp drager, og turister som tok mange bilder. Jeg og Maria gikk fremover mot bygningen, da Fredrik plutselig ropte etter oss. Han hadde blitt sysselsatt av noen kinesere (det er de jo gode på) til å ta bilde av de. Og nå ville de ha med oss på bilde! «Take a picture, hansome boy», sa de til Fredrik. Snakken gikk, og de tre kineserne, som vi møtte der på det jeg liker å kalle Høybroplass tilbudte seg å ta oss med, for de skulle på tradisjonell tefestival. Dette ville vi se!
Tehuset lå i et utendørs kjøpesenter, og vi fikk et privat rom med egen guide. Her lærte vi om
Kinesisk-tekultur:
-Man kan ikke lukte og smake av samme kopp. En lan smal kopp brukes til luktig, og en bred butt kopp til smaking.
-Den første tekoppen skal drikkes med tre slurker.
-Koppene skal settes sammen, og beveges i en sirkel til de er snudd for å få balense (YinYang).
-den smale koppen skal gnis en runde rundt kanten av den butte for familiens hell.
-Den smale koppen skal også rulles i ansiktet, og settes foran øynene for pen hud og bra syn.
-Koppene skal ikke skylles i vann mellom hver tesmak, men i te.
-Gambe! (skål!)
I tillegg til tekultur, har kinesere en gavekultur. Ved tehuset spurte kineserne hvilke te vi likte best. Maria og Fredrik likte frukt-teen, og jeg Jasmin-teen. Som tegn på at vi er venner, kjøpte de te til oss.
Hett tips! Ta med deg noen norske smågaver uansett hvor du drar i Kina! Plutselig får du bruk for de. Vi fikk også kinesiske navn. Egentlig er det bare en dårlig uttale av våre egne, men lyder slik:
Fredrik: Fei Rui De Ke
Maria: Ma Li Ya
Chriss: Ka Li SiEtter tehusbesøket ville de hjelpe oss å finne et hotell. Vi hadde lest om Hotel 168, og gikk dit. Der fikk ikke kineserne lov å prute, så de ville vi skulle prøve et annet sted. (Ja! Man kan prute overalt!).
Hotellet rett ved ga alle kinesere 20% rabatt, men de ville ha det billigere. Vi endte opp med en pris på 270 yuen pr. natt, hvilket ble 90 yuen/kroner natta pr. person. Billig! Billig!
Vi var storfornøyde, men sultne. Uten mat og drikke, duger detektivene ikke!
Vi gikk gjennom en nydelig lanternegate hvor det lå en lokal restaurant. Jeg vil heller kalle det en kantine, for den så ut som det. Her spiste vi dim sum, risnudler og grøt. Kjempegodt! (med unntak av Fredriks for den var det biff i. Biffen i Kina er ike særlig tess. Men vi smiler og sier Tsjetsje!)
Så bar det avgårde til et akrobatikkshow! Det regnet ute, og igjen ville ingen taxier stoppe. Vi skulle nemlig for kort vei til at de gadd å kjøre oss. Så det endte med en heftig løpetur til metroen, metroen to stopp, og heftig løping inn til showet.
Showet bestod av ting nordmenn aldri kunne drømt om! Grunnen til dette kan diskuteres, er det kanskje fordi det er rimelig unødvendig? Eller fordi vi aldri hadde klart det uansett?
Vi så:
-En sykkel med mange kinesere på.
-Rockering-show (en dame med 40 rockeringer)
-Balansekunst.
-Stråhattsjonglering. (kanskje den vestlige versonen kan ha flosshatter?)
-Titanic-tissue.
-Tallerkenspinning. (Er tallerkner billigere i Kina kanskje? Er det derfor de kan forske i dette?)
-Liten jente som stod hele svanesjøen igjennom på en arm, og beina overalt som en spaghetti.
-Diablotrixing
-1-2-3-4-5! motorsykler i en liten kule! (Jeg var nær døden flere ganger bare av å se på!)
Hva liker en kineser å gjøre i helgene? Feste? Hjemmefest? Bar? Disco? Rolig hjemmekveld? Romantisk aften? Neida – De går på KARAOKE!
Digre lokaler, større enn hoteller er delt opp i små rom med plass til alle og enhver. I rommet er det karaokemasin og rytmeinstrumenter. De tar med seg drikke, røyk ,blendere og alskens for å få en kveld uten like! Har du ikke med deg ditt eget er det ikke noe problem, for her er sysselsettingen sterkt representert. Her jobber det hundrevis av kinesere. De serverer deg drikke, vasker lokalene, fyller på dopapir, stiller deg i køer til rommene, tørker spyet ditt m.m. You name it!
Kan kinesere synge? Nei, ikke alle, men her er det DaCapostemning, og man synger med den stemmen man har!
De kinesiske vennene våre, som vi har gitt de norske navnene Sonja, Wenke og William, sang de kinesiske sange
ne, og vi de engelske.
Vi sang:
Oops I did it again
Baby one moore time
Toxic
Uptown girl
Mirror mirror (Norske m2m)
I've been around the world
My humps
Maria
Sexyback
Larger than life
m.fl
Vi kjørte den herrrrlige 90-tallsstilen, inkludert dans og bevegelse.
Kinesere kan ikke engelske sanger, men gjerne den kinesiske dubbede versjonen. Alle kunne vi synge «Maia-hiii, Maia-hooo» for full hals på hvert vårt språk!
Kvelden gikk, og ble lang.
Farvel (dronning) Sonja, Wenche (Foss) og (prins) William!
Dag #2
Vi sov lenge, til tros for tre velfungerende vekkerklokker.
Et komprmiss ble inngått om hvis frokosten skulle inntas på Starbucks, skulle middagen inntas på vegetarrestaurant. Avtale inngått, fornøyde detektiver!
Dagen skulle være den store shoppedagen!
Vi gikk nedover Nanjing road (hovedgata i Shanghai), og der fant vi det verømte fakemarkedet.
Dette markedet består av 3 etasjer med masse false varer, og er et prutemekka for de som liker en utfordring. Etter å ha blitt lurt et par runder, fant vi trikset, og ble tilslutt så gode at vi kunne fornya garderobe, sko og accesoirer for en slikk og ingenting. Fredrik fikk sydd en dress etter hans mål for 500 yuen/kroner. Slå den!
Vi sier som i Arendal: «Her er det bare å prutte i vei!»
Prutte-funfacts:
-Prutemarked er et eget liv. Her er det mange koder som må knekkes, og mange tegn som må leses.
-Får du en hvit pose på varene dine er du blitt lurt! Denne hvite posen forteller alle de andre bodene at du ikke prutet nok/noe, og at du er et lett bytte.
-Får du en svart pose, forteller de at du prutet på varen, og ikke er en lettlurt turist.
-Alle maser! Lær deg ordene Bao-Tchje, og du sparer deg for mye mas.
-Gjør det klart for den at du vet varen er fake! Da dropper prisen betydelig.
-Får du ikke prisen du vil ha, gå ut av butikken, de følger gjerne etter deg med en lavere pris.
-Når du endelig har fått den prisen du vil ha, sleng på en vare til, og få to varer enda billigere! Skal du ikke ha en til, slå deg sammen med en annen person, og forvirr de til du får den beste prisen.
-Ingenting er frekt, bare kjør på!
Vi måtte til hotellet med alle tingene før vi kunne gå noe annet sted. Vi shoppa til vi droppa, og brukte mer penger enn den norske stat bruker på Operabygget.
På vegetarrestauranten fikk vi den beste maten jeg har smakt på lenge! Mannen som serverte oss ville ikke la oss bestemme hva vi skule ha, men anbefalte oss noe, og var veldig fornøyd med sine valg. Det var vi og!
Stappmette, og lykkelige (Fredrik og Maria var mest lykkelig for at de var sikret mat som ikke inneholdt hund eller padde) dro vi til leCaptain, hostellet den andre klassegjengen bodde ved, drakk noen Coronas og delte nye kunnskaper og opplevelser.
Deilig dag, med deilig bruk av penger.
Vil du føle deg rik? Dra til Østen!
Dag #3Å våkne kl 06:50 av seg selv er i utgangspunktet uaktuelt, men alt kan skje i Kina.
Vi var ute v hotellet kl 08:30, og igjen ble dagens kompromiss inngått. Frokost på Starbucks. Middag på vegetarrestaurant. Godt bytte.
Etter frokosten begynte et nytt mysterium for de tre detektivene. Et mysterium nesten ingen har funnet svar på tidligere. Et mysterium som måtte løses. HVOR ER STRØMPEBUKSENE I KINA?
Du kan gå i butikk etter butikk, og det finnes ikke strømpebukser. Til tross for kalde netter, regn, snø og vind, så fant vi ikke strømpebukser!
Det store kjøpesenteret «Capitaland» (For et ordspill!) var en av de strømpebukseløse. 6 etasjer, men ingen strømpebukser. Til gjengjeld hadde de et fantastico-bakeri, som hadde alt som gleder et hjerte! Vi kjøpte mange enheter og delte på og smakte. Alt var godt! Vi spiste hvitløksbrød, karribrød, ostestick, bananakick, napoleonstang, biffmuffin og masse mer!
I Shanghai ligger Østens perle, også kalt Pearl tower eller TV-tower. Dette 350m høye bygget, med ekstrå tårn er en turist attraksjon en ekte turist må se. En trasketur fra sentrum mot elva ser man den i horisontet. Et lilla vakkert tårn som...men...hva!?!?!
Det er når en leter minst en finner mest. STRØMPEBUKSENE! Der var de! Mysteriet løst, og lykkelige turister ble skapt på null-tid.
Strømpebukse-detektiver må passe på, for på bordet strømpebuksen lå!
Veien gikk da videre til TV-tower. For å komme dit måtte vi komme osss under elven, og et av de fantastiske tilbudene var en undergrunnsbane med masse lys og show. Tur/retur kostet oss 50 yuen
. Billetten for hele TV-tower var på 150 yuen,
så vi kastet oss på og tenkte at dette ble morro! Fantastisk utsikt over hele Shanghai, og alle dens flotte bygninger. Men best av alt var at det var en berg- og dalbane i tårnet! Fredriks latter, da han oppdaget at dette ikke var en sightseeing-tur, men en faktisk berg- og dalbane var priceless!
350 meter over bakken var kult, men det store spørsmålet her er: Hvor lang tid ar det før tisset du tisset 350 meter over bakken treffer jorden? Uløst mysterie...
Vi dro deretter til gamlebyen. En oppbygd by fra hvordan det så ut, men
med en kloakklukt som tilsa at det var fra før kristus. Vakkert var det endog. Igjen bar det ut på shopping for te og teutstyr som vi hadde lært så flittig hva det skulle bestå av.
Det bar tilbake til fakemarkedet for å prøve dressens fit. Og den satt så bra! Nydelig på ryggen! Hadde ikke Fredrik vært utilgjengelig, ville jeg kjørt på som en hund etter plastkaninen på løpebanen.
Etter å ha snakka med de andre som hadde spist ketchupbefengt mat med ekstremt dårlig kvalitet, lovte vi at vi skule ta de med på diiiiige vegetarrestaurant. Det tar tid med
6 personer fremfor 2 (Maria var dårlig, og la seg på hotellet), så jeg og Fredrik gikk og spiste kake på Starbucks og koste oss til de andre kom. Deilig sjokoladebefengt vannbakkels med jorbær og en varm kaffe moccha til. Vegetarrestauranten var igjen en suksess, til tross for at vi ikke fikk velge igjen (samme servitør). Noe som så ut som bogskinke i en suppe skremte meg, men var diiige som få.
Som «ekte kinesere», tok vi med våre venner til karaokebar, og fikk se festligheten av fulle kinesere (klokka var 22:00), som ikke kunne stå på bena. Igjen bar det med 90-tallet og go' låter som «hungry eyes», og en fantastisk improvisert versjon av «Hark now hear the angels sing» fremført av Kaja. Alt er lov på karaoke. Flott tur gjennom lanternegata før vi datt i seng. Bedre sent enn aldri.
Dag #4
Vi pakket ned alle tingen våre for å forlate hotellet, men fant fort ut at å bære på alle posene var håpløst. Frokost på our friend starbuck, igjen, og planen ble å finne en bag. En som holder. En som ikke er fake. Dette var et oppdrag for de tre detektivan!
Nanjing road er det beste stedet for ekte varer. Vi fant en butikk med sportsvarer og kjøpte en bag vær så vi fikk pakka alt sammen. Hurra! Mysteriet ble løst igjen! Vel pakket og stablet i nye Reebok og Adidas-bager, gikk turen til en VELDIG lokalsjappe, med uvaskede vegger, shabby bord og stoler, gjenbruksspisepinner, og ingen engelsktalende. Med de få ordene jeg kunne stablet jeg frem Y pidjåo, og er kakakala (en øl og to cocacola). O' lykke når de forstod hva jeg sa, og vi fikk det vi ville på første forsøk! Vi ble sittende lenge med de få varene vi hadde bestilt, og dette var nok rart for kineserene. Det er ikke i deres kultur å sitte sånn uten å spise. En cafe er ikke kun for drikke. Vi gikk etter å ha betalt våre 7 yuen, og søkte etter å finne et posthus. Postkort må sendes fra et slikt fantastiskt sted som Shanghai!
Postkontoret var lite og ikke så stilfult som i Norge. Men posten ble stemplet med frimerke og sendt agårde, så noen heldige kan sjekke postkassa for en hyggelig opplevelse.
Med fortsatt et par timer til dressen skulle hentes, satte vi oss utenfor det nyde
lige teateret i Shanghai. Teateret er bygget i glass og hvit marmor, men de har beholdt de vakre kinesiske takformene. Nydelige saker!
Sulten tok tak i meg, og vi prøvde noe jeg ikke hadde trodd jeg skulle møte på: kinesisk fastfood. En kjede som har det samme utvalget overalt. For 12 yuen fikk jeg fire skåler. Tofusuppe, chilimarinert sterk tofu med krydder, grønnsaker og ris. Klarte ikke spise halvparten engang! Men godt var det. Heia kinesisk fastfood!
Dressen ble hentet og taxien tok oss til togstasjonen.
Toget bar med seg en morsom opplevelse. Plutselig kom det en dame for å se på billetten, og så ga hun oss en flaske vann(?). Hvorfor vet vi ikke, men mysteriet får forbli uløst. Vi får bare håpe det ikke var en brikke i gåten om Nanjing.
