Slip carefully, and care the gap.

Sykehus i Kina:
Etter en vill kveld på byen, kan man ofte oppleve uhell som ender ganske brutalt, spesielt på fredag den 13. Min romkamerat, Kaja, fikk kjenne dette på kroppen. Kaja har hatt to hvite måneder, og uken etter hennes siste hvite dag, var det på tide å komme seg ut og kjenne på livet igjen. Etter en rask og heftig runde med «Tangera», bar det ut til utestedet «The Castle» i hui og hast for å få festet fra seg. Dette skulle ende brutalt. Kaja, som var fin i farta, men lang fra det ekstreme tok seg tid til å danse. I dans med en klassekamerat mistet klassekameraten vektkontrollen, og la dermed hele sin vekt på Kaja. Kaja klarer da ikke å holde både seg selv og kameraten oppe, og faller dermed inn imellom en murhvelving. Kaja reiser seg og kjenner ikke noe særlig annen smerte enn etter et fall, men kjenner hun er våt på armen. Hun går av dansegulvet og ser at alle rundt henne viker unna som om de ser på et spøkelse. Kaja ser ned og oppdager at en del av både hud og kjøtt henger og slenger fra armen hennes. Hun finner detektiv-Maria, som ikke er noe spesielt glad i blod eller andre kroppsvæsker, som igjen finner den eneste norsk-kinesisk talende i lokalet, lærer assistenten vår. Kaja hadde tidligere på kvelden stiftet bekjentskap til to greske menn, som oppdager hva som har skjedd. Den ene river av seg klærne og begynner å forbinde Kajas sår med det. Det bærer avgårde i en taxi bort til sykehuset. Ved sykehuset er det ingen som er stresset over hva som har skjedd. To nordmenn og to grekere står rundt Kaja, og stresser for alle andre i hele sykehuslokalet. Helt rolig blir de bedt av en sykesøster om å gå opp til 3. etasje. Der kommer de til en lukket dør, og bryter omtrent opp denne døren for å komme inn. De kryper over mottagelsesdisken for å finne noen i denne gudsforlatte avdelingen, og ut springer en kineser helt vill i fletta! Her kunne de IKKE være! Så oppdager hun Kaja, og tar henne med inn – resten må vente utenfor. Inne, på det som antagligvis var et veldig sterilt rom, må Kaja sys sammen. Hun får ikke se selv hva som skjer, og i blinde prøver hun å si, på norsk til de kinesiske, ikke engelsktalende menneskene, at de andre bare kan gå, for hun klarar seg nok! Kaja er en virkelig enstøing.
Heldigvis blir ikke dette forstått, og de andre står og venter på henne når hun kommer ut, med en antagelig sydd arm, fatle og bandasje. Ingen vet hva som har skjedd bak lukkede dører.
Dagen etter var det tid for et nytt sykehusbesøk for oppdateringer. Vi hadde ikke fått noen tidspunkt for dette – det er nemlig dropin-system i Kina. «When should we come?» «Oh, no problem, in evning.» OK.
Etter å ha gått fra skranke til skranke med massive kommuniksjonssvikter og endel frem og tilbake kom vi oss inn til legen (det er en skranke for billett, en skranke hvor du leverer billetten og betaler 5 yuen for at legen skal ta deg imot, en skranke for legemiddelutsrift, som du ikke kan gå til før du har vært i betalingsskranken, og en hvor de leverer ut medisiner). Denne legen, som alltid har et halvsarkastisk smil om munnen, med lillaaktige lepper og øyenbryn som peker nedover, skjønner ikke et bær engelsk, og igjen må man ut på letetokt for å finne en oversetter. Kaja sitter igjen som tause Birgitte, mens jeg blir behandlet som en støttekontakt og informasjonsskranke. Alt ordner seg og legen skriver ut en resept. Ved disken får vi utdelt tre små flasker, to større flasker og en pose med væske. Kaja skal få intravenøst. Slik er det nemlig i Kina, at man får intravenøst for alt. Blant annet kan man få det for hodepine og fyllesyke. Rommet hvor intravenøsten settes er som et stort venterom. Stol etter stol er linet opp, med stativer for dryppet og knapper for å kontakte personalet. En dame kommer med en liten trillevogn med utstyret hun trenger, og setter intravenøsten. Så sitter man der da. I tre timer....
Dette sykehuset er intet lekkert sykehus. Det er ikke rent – spesielt ikke doene, ikke sterilt, og det finnes ikke en ting som heter privatliv. Legene har ikke egne kontorer, så alle står rundt legene og venter på tur, mens han behandler pasienter (nei, jeg har ikke sett noen kvinnelige leger enda).
Sykehus i Kina er et eget kulturstudie!

Kinas rariteter og andre ripsbusker

De tre detektivene har nå funnet sitt tilholdssted, sin base og sitt kontor ved Mandarin Garden Hotel i Nanjing, og her har vi det som plommen i soya-egget. De 236 trappetrinnene som bestiges hver dag er intet annet en pølsevev og dumplings i forhold til alt denne trioen må gjennom hver dag. Gåten Nanjing er enda et uløst mysterie.

En hverdag i Nanjing:
Frokost begynner kl 08:00. Fordi jeg er en førpusser (det vil si en som ikke takler å gå ut av badet uten å ha pusset tennene, selvom det er før frokost) er jeg nede i frokosthallen frem til det er på tide å gå til skolen kl 09:00. På denne tiden har jeg rukket å spise med flesteparten av klassens medlemmer, og enda fler kinesere. De er tross alt 1/5 av jordas befolkning!
Skoledagen starter med oppvarming av alle kroppens ledd og sener. Vi vrir, bøyer, manipulerer pinner, øver på vår point fix og prøver å kommunisere med kinesere som ikke kan engelsk. I tillegg til å snakke litt kinesisk, norsk og engelsk, har vi også en fransk lærer med oss som gjerne slenger på noen franske aksenter hist og her, og aller hels noen franske ord.
Vi er nå en språkforvirret gjeng hvilket oppleves bu hao, ne bien pas, not good og ikke bra!
Lunchen ankommer ettehvert, og vi tar oss en tur til en av de kjempehyggelige bodene langs gatene og smugene rundt omkring. Her kan man nyte kyllingvinge på pinne, pannekake med soya, tang og salat, nybakte brød, oppskåret frukt, nudler, suppe og selvfølgelig dumplings til den ringe pris av mellom 0.5 og 5 yuen. 5 kroner/yuen gjør deg stappmett!!!

Den delichious-e maten:
Denne billige maten er fantastisk (obs! Ikke se ned på gulvet), eller som kineserene sier; delichious chinese food!
Ved hvert et hjørne, og hver en gate finnes det små matboder som tilbereder delichious-e ting. Den mest kjente maten, og den maten kineserene ofte vil tilby deg er duplings/dim sum. Disse delichious-e bollene med fyll lages enten med risdeig eller risnudler og fylles med forskjellig delichious fyll. Alt fra tofu til kjøtt, sterkt og mildt, tang og karri. You name it!
Tofu er en del av kineserenes delichious-e mat. Den brukes i mange delichious-e supper, og er ikke bare en vegetarting. Alle spiser tofu. Den er så godt brukt at den til og eg har fått en ny plass i språket, utenfor matens betydning. Sier man «Eat my tofu» betyr det å ta utnyttelse av noen (seksuelt). Også godt å vite.

Vær obs på at om du bestiller fisk eller kyllig, er det stor fare for at du får med alt av hode, bein, øyne og klør.
Vil du nerme deg noe norskt kan du gå til boden som selger delichious-e pannekaker. Men vær obs! Det er ikke syltetøy du får på! Denne pannekaka fylles med syltede grønnsaker, tang, soyasaus, salat, chilisaus, koriander og vårløk, før den pakkes sammen til nytelse.
Delichious!
I kina spiser de hund. Ja de gjør det! Rett over veien for hotellet kan man bestille enten hundesalat, eller hundegryte. Så? Hva skal det være?

Til dessert anbefales den delichiouse rød-bønne isen. En søt is som gir deg god samvittihet, fordi den er laget av bønner.
All mat spises med pinner – selv suppe!
Look forvard to you delichious chinese food!

Trening i Kina:
For å kunne spise all denne maten, må man holde seg i form ved å trene. Skolen har et treningssenter som kan tilby det meste. Her kan du blant annet trene i sal, boksing, svømming, tea kwon do, dans og tennis. For å gjøre noe av dette må man henvende seg i skranken og kjøpe billetter. Vil du løpe på løpebånd er det en egen billett, og du må henvende deg til mannen som holder styr på køen. Apparatene er ikke særlig gode, men kinesere sliter ikke ut sånne ting så fort. De setter seg ved et apparat. Tar kanskje så mange som 5 gjentagleser, og sier seg sa ferdig. Ikke mange body buildere å se her nei!
Grunnen til de få gjentagelsene er nok frykten for å svette. Kinesere har nemlig ikke egt treningstøy, men trener i sinde daglige klær. Eksempler på dette er olabukser, skjorter, cordbukser, vester o.s.v.
Jentene sitter gjerne på en treningssykkel i sine bling-gensere, olabukser og med vesken pent hengende på styret. Mobilen med alt dill-dallet en mobil kan ha, ligger på kilometertelleren.
Dette gjelder bare de lave jentene. Unntakene av den kinesiske befolkningen, altså høye jenter, har laget sitt eget samfunn på rommet for vektløfting. Her står de som ruver over alle andre, i faktisk trenigstøy, og løfter vekter som barra det!
Power to the tall people!
Er du ikke en høy jente, eller liker du ikke å være i treningsstudio, men heller gå en tur kan man gjøre som mange kinesere gjør. De går tur rundt og rundt på løpebanen. De er heller ikke ikledd treningstøy, men tusler rundt og rundt på denne banen. Som de romantikerene kineserene er, er det veldig bra at disse banene eksisterer, for det er en perfekt, romantisk gåtur for et par. Da går de hånd i hånd, rundt og rundt, og når de føler for det gåt de inn på gresset og kysser litt. Så går de rundt og rundt igjen.
Lenge leve norsk, grønn skog!

Sykle i Kina:
There are 10 milloion bicycles in Beijing, og antagligvis ikke færre i Nanjing. Til gjengjeld for at det er mange sykler, som skaper mer kaos i dette sammensuriumet av biler, mopeder og silent death's, så er mange av syklene driiiiita kule! Jeg har selv gått til innkjøp av en sykkel, og den er veldig piao liang. Orange, lavt baggasjebrett, sammenleggbar og ikke minst blomsterformede pedaler! Jeg er så lykkelig!
Tidligere har jeg fortalt om trafikken. Som syklist har du den goden at du kan tillate deg selv å kalle deg bil, og dermed sykle på deres grønne lys, eller du kan kalle deg fotgjenger, og kjøre på deres grønne lys. Alle burde sykle i Kina!
Siden reglene for flere på en sykkel, eller en moped er uklare og mer eller mindre ueksisterende, er det store muligheter for å dra på fellestur med bare en sykkel. Siden baggasjebrettene er så lave, kan personen bak stå. Dette sparer en for såre rumpeballer og slitne ben.
Kjære Lonely Planet. Sykling i Kina bør nevnes som en anbefaling.

Kino i Kina:
Selv om man ikke kan hverken tale- eller skriftspråket i Kina, er det ingen problem å gå på kino. Dag, Christopher og jeg tok turen på kino, og oppdaget hviken glede det kan bringe – uansett språk. Filmen var en komedie med navn «Crazy Rider». Et innviklingsdrama uten like! Her møter vi mange partes som til slutt samles sammen til samme punkt. Slapstick er ingen dårlig taktikk for å nå et kommunikasjonsløst publikum. Dette gjorde filmen morsom, og var det en morsom replikk, kunne du le av at alle andre rundt deg ler, og at du selv ikke skjønner noen ting. Det er en underholdningsverdi i alt!
Skulle du være uheldig å treffe på en dårlig film kan du heller prøve å lære deg kinesisk, enten ved å følge med på filmen, eller lytte til naboens telefonsamtale. Kinesere skrur aldri av telefonen sin, og de tar den alltid når den ringer!
Skulle alt ved kinoen bare være dritt, kan du glede deg selv i spillearkaden! Her er det mange spill for enhver smak, og man kan vinne premier og bamser til kjæresten sin (kinesere synes det er veldig romantisk...)
Så hvor er kinoene? Man kan jo ikke se de fra gata! Det er fordi de er ggemt inne i kjøpesentere, ofte i 7 etasje e.l.
God kino-fornøyelse!

Skjønnhet i Kina:
De mannlige fuglene i Kina er de vakreste fugler, med nydelige farger og flotte mønstre. Dette er nok for å kompenserer for de kinesiske guttene, som ikke kan si seg så vakre...desverre.
Det er kanskje den kinesiske 90-tallsstilen (gjerne høyhalsede gensere!), og de uhygieniske tennene som gjør mye av jobben, men også det at de oppfører seg veldig rart. Enten er de veldig på, eller så er de så sjenerte som 4 år gamle barn som ser nissen.
Tennene gjelder også for den feminine delen av kinas befolkning. De er gule, fulle av rariteter og er kastet inn i munnene deres. Men selv om disse tennene ser ut som en slagmark, kan jenta være den vakreste i verden! Tenner har nemlig ingenting med skjønnhet å gjøre. De er bare et praktisk redskap.
Siden tennene ikke blinger, er kinesiske jenter glad i å ha på klær og hårspenner som blinger veldig!
Paljetter, bling-bling, glitter og diamanter – her er det bare å kjøre på!

Å få varmt vann:
Selv om water er prescious, er det for kinesiske studenter en stor prossess å få tak i varmt vann. Vannkokere er ikke tillatt på internatene, så alle må gå til anskaffelse av en termos. Disse termosene bærer eierens navn og settes på morgenen utenfor internatet. Her kokes det vann som fylles på termosene, så du kan ta den med hjem etter skolen. Tungvint, ja. Men også dekorativt! I en ellers ganske grå skolegård lyser disse termosene opp og pynter på tilværesen. I følge sikre kilder blir det også sagt at termoskvartalet er det beste sjekkestedet!

Massasjene:
Etter en lang dag med masse jobb er det godt å kunne slappe av og få en massasje til den ringe pris av 60-80 yuen. Å være født blind i Kina er ingen problem i det hele tatt! Da blir man jo bare massør! Disse blinde mennene og damene styrer tiden ved å ha en flott elektrisk duppeditt som sier ifra når det har gått så-og-så lang tid, og når timen er over.
De gnir og gnukker på alle mulige punkter – og det oppleves alt fra fantastisk deilig, til helt jævlig og vondt!
Skulle smerten bli for stor, kan man rope «ting! Tong!» (stopp! Vondt!), også gjør de det.
Gjør man ikke dette kan man ende opp som meg etter en massasje, som egentlig opplevdes deilig men som utviklet seg dagen etter til å føles som et svæææært blåmerke over hele ryggen. Det gikk tre dager før jeg kunne lene meg til stolryggen.
Dette massasjesenteret tilbyr også pedikyr til 15 yuen. Dette er egentlig dyrt, for pedikyren består av å få klipt neglene. Og det er det.
Det er nok best å holde seg til massasjen.

Lynkurs i Kinesisk:
Ord som er gode å kunne, og som gir en det en trenger.
Ni hao – hei
tsjetsje – takk
bao tsje – nei takk
Bujo tsje – ingen årsak
mejo – ingen/uten
tseitien – hadet
due – ja
hadde – ok
pidjåo – øl
shjue – vann
ii – 1
ar – 2
san – 3
sø – 4
wåå - 5
lio – 6
tsjii – 7
ba – 8
djåo – 9
shrr – 10
swan lø – glem det
piao lian g – vakker/pen
niggah – that
tsjiggah – this
ting – stopp

Kinesiske telefonnummer:
er lange som kontonummere, og er umulige å huske. Goden ved disse lange nummerene er at siden du ikke husker det, kan du heller ikke dele det ut på byen.
Det er nok derfor...
Istedefor summetone når man venter på svar fra den du ringer, får man høre en hyggelig vente/pause/heismusikk frem til telefonen blir besvart.

Kinesisk hygiene:
I Kina er de faktisk veldig opptatt av egen kropp. Det er nemlig slik at alle ulumskheter skal ut av kroppen. Resultatet av dette er harking, spytting, snørring, raping og prumping – når du vil, hvor du vil og med hvem du vil.
Denne harkingen og spyttingen er veldig høylytt, og ved lyden kan man si seg sikker på at alt fra levvra kommer ut, og at kroppen er renset etter en slik runde.
Man skvetter godt når man får en gugge rett ved siden av seg.
Denne hygienen speiler seg ikke etter norske standarer på resauranter og spiseboder. Siden kroppen skal være ren, er det helt greit at gulvet ikke er det, så spytteklysene kan med glede treffe bakken hvor maten lages, og blande seg med alle matrester, møkk og mistede ting som ligger på gulvet.
Riktig nok høres dette grusomt ut, men faktum er jo at det som ligger på gulvet, skal jo ikke opp igjen, så det er faktisk ganske hygienisk afterall!
Mine standarer har sunket betraktelig, og ved det får man mye digg og billig mat!

Kinesiske bil og scooteralarmer:
For å være helt på den sikre siden har ikke kinesiske bilalarmer bare en lyd, men alle lyder som en bilalarm kan tenke seg å få plass til. I tillegg til de kjente kjære vi har i Norge, kan vi også finne andre nyskapende og spennende lyder. Norge kan lett få utvidet sitt alarm-marked.
Disse høylytte og, man kan si støyende, alarmene utløses gjerne av ingenting. Det holder med en liten spasertur forbi, så har du dansemusikk en kilometer fremover.

Om vi nærmer oss løsningen på gåten Nanjing gjenstår å se, men alle disse brikkene er et skritt nærmere et svar.
Selv et lite riskorn kan velte et stort lass!

Freddy-Teddys Fashion Friday

Heya! Endelig kommer det alle dere moteinteresserte har ventet på, "Fashion Friday" direkte her fra Nanjing. Jeg vil i denne spalten presentere rykende ferske motenyheter. Så kast bort ELLE og Vouge , her kommer siste nytt for deg som liker å være den heiteste gutten i bakgata, eller være den jenta som er mer spicy enn spice girls.


Denne uken er det kinesisk kultur som påvirker motebildet. Påvirkningen kommer både fra kinesisk høykultur og såkalt "street fashion". For deg som ikke har fått det med deg enda, munnbind er vårens store IT-plagg. Hvis du sitter og grubler på om du skal gå til anskaffelse av ditt eget bind så har jeg bare en ting å si: kom deg ut til din nærmeste boutique eller utsalgssted og bli en av de første som tar opp denne trenden i vesten. Finn et munnbind som passer til din stil (evt. Flere hvis er blant oss som liker å bytte stil (les: klær) flere ganger i uka.), og bær det både til hverdags og på fest. Pass på at det andre tilbehøret går til munnbindet slik at antrekket ditt blir komplett. Tips: hvis du bruker munnbind med en matchende paraply og et par fete støvletter kommer til å lyse opp enhver regnfull ettermiddag. Dere kan ta mitt ord på at munnbind kommer til å bli for 2009, det hårbånd og shades var for 2008.

Svart, gull og rødt er farger du ikke kan komme utenom denne sesongen og da spesielt på sminkefronten. Dette gjeller like mye for dere jenter som for oss guttet. Bli gjerne inspirert av Østens mystikk og mytiske fortellinger. Jeg foretrekker personlig å bli malt opp av min asiatiske make-up artist, som lenge har jobbet som sminkør innenfor kinesisk opera. For dere som ikke har lommeboken til det, så vil en helt vanlig asiat gjøre samme nytten.

Neste uke kommer jeg til å vie hele spalten til et felt som jeg føler alt for mange tar for gitt i hverdagen. Jeg skal gi dere noen friske tips til hvordan du kan unngå å se ut som en grå mus på treningsstudioet. Her har vi vestlige masse å lære av folk i Kina. Følg med i neste uke, og for guds skyld: ta vare på imaget ditt imens. Kjøss Freddy-Teddy.

Kinesiske funfacts:

The Silent Death.
Kinas ville trafikk er banal og umilig å prøve å forstå. Med nedtellingssystemer som lever sitt eget liv i tillegg til vanlige lyskryss, og mange felt må man være Chuck Norris for å klare å kontrollere alt. Som fotgjenger må man være så sta man bare kan. Rød og grønn mann-skilt er ikke å finne overalt, så om man skal over veien må man gå på og ikke vike unna. Gjør du den minste bevegelse som tilsier at du nøler, så kjører de på. Det er en ekstremsport uten like!
Men så, når du har kommet deg over veien, må du for all del ikke føle deg trygg! The Silent Death could be anywhere near you!
De er små, de er lydløse og de har en fart som en puma. De er.....elektriske mopeder!
Vokt deg for disse, for selv om de er små, ofte rosa og alltid fulle av klistremerker som gjør at de ser ut som noe en ti år gammel jente eier, så er de dødsfarlige!

Forskerenes Observasjoner:

The Silent Death her i form av en rød moped.

Finnes i alt fra tørre til fuktige miljøer, og gir deg akkute skader om kontakt.

Ingen påviste fungerende medisiner mot denne typen treff.

Stor treffsikkerhet.

Ukens Forsøk (av de tre detektivanes egne forskere)

236 trappetrinn opp fra lobbyen til Mandarine Garden i Shanghai Lu finner du 14 etasje med 12 nordmenn og en eldre dame, enda ukjent for oss. Denne tilværelsen med sene kvelder, tekos og flying fra dør til dør, har blitt likt en tilværelse ved en folkehøgskole. I en boble midt i Kina må man underholde seg selv!
Jeg presenterer Ingvild og Marie, de tre detektivans egne forskere. Etter et område har blitt undersøkt av de tre detektivane, er det forskerenes tur til å bidra til å løse gåten.
Ukens forsøk er:
Hvor lander den første norske fallskjermhopperen når hun hopper fra 14 etasje?
Resultatet ser du her.

Kinesiske funfacts:

Kinesere tåler ikke vann!
Jeg tror kinesere er redde for vann. De bruker paraply lenge før det begynner å regne, og har den oppe til lenge etter at det har slutta. Kanskje det er derfor de er så korte? De har gått for mye i regnet og krympet, og har nå lært av sine feil. Morsomt er det at de aldri tar på seg hetta selv om det regner, men kjøper seg heller en paraply. Poncho er derimot veldig in, spesielt for syklister.
Under their umbrella- ella- ella eh eh eh eh eheh!

De tre detektivene til Shanghai

Dag #1

De tre detektivan ankom Shanghai onsdag, Byen som omtales som Kinas New York. Og det er det! Store flotte bygninger, fantastiske neonlys, shoppinggater så langt øyet kan se, appelsinselgere med kurver og åk og masse masse kultur og historie.
Skal vi la oss stoppe av at vi ikke kan språket, eller skla vi prøve å få oss kinesiske sim-kort? En detektiv kan ikke la seg hindre – ChinaMobile next!
Som vestlige kom i VIP kø, og for 60,- fikk vi et simkort, og 50,- ringetid. Fantastico!
Vi skulle ta taxi til sentrum, men ingen taxier ville stoppe! Hvorfor ikke? Tenkte vi. De elsker jo oss vestlige? Vi spurte mannen i refleksvest, og han pekte ned en trapp. Ned en trapp? Til taxiene? Jaja...
Nede i trappen var en kø så lang som køen til Space Mountain i Disneyworld i høysesong, og utallige personale som blåste i fløyter. Kiesere er gode på sysselsetting av folk. Vi stelte oss i køen, og monsterkøen ble plutselig borte på 4 minutter. Fremfor oss blåste en mann i fløyten og vinket oss over en fire felts taxiholdeplass og inn i en taxi. Vi pekte på det som så ut som Shanghai sentrum i Lonely Planets bok om Kina, kalt Remenin Sqare. En morsom og uforståelig samtale, og 15 yuen senere stod vi på Remenin Sqare.
Jah...
Vi snudde oss og så en pen bygning med en stor plass forann. Den kunne vi jo se oå, og finne ut hva var for noe. På plassen var det folk som sendte opp drager, og turister som tok mange bilder. Jeg og Maria gikk fremover mot bygningen, da Fredrik plutselig ropte etter oss. Han hadde blitt sysselsatt av noen kinesere (det er de jo gode på) til å ta bilde av de. Og nå ville de ha med oss på bilde! «Take a picture, hansome boy», sa de til Fredrik. Snakken gikk, og de tre kineserne, som vi møtte der på det jeg liker å kalle Høybroplass tilbudte seg å ta oss med, for de skulle på tradisjonell tefestival. Dette ville vi se!
Tehuset lå i et utendørs kjøpesenter, og vi fikk et privat rom med egen guide. Her lærte vi om
Kinesisk-tekultur:
-Man kan ikke lukte og smake av samme kopp. En lan smal kopp brukes til luktig, og en bred butt kopp til smaking.
-Den første tekoppen skal drikkes med tre slurker.
-Koppene skal settes sammen, og beveges i en sirkel til de er snudd for å få balense (YinYang).
-den smale koppen skal gnis en runde rundt kanten av den butte for familiens hell.
-Den smale koppen skal også rulles i ansiktet, og settes foran øynene for pen hud og bra syn.
-Koppene skal ikke skylles i vann mellom hver tesmak, men i te.
-Gambe! (skål!)
I tillegg til tekultur, har kinesere en gavekultur. Ved tehuset spurte kineserne hvilke te vi likte best. Maria og Fredrik likte frukt-teen, og jeg Jasmin-teen. Som tegn på at vi er venner, kjøpte de te til oss.
Hett tips! Ta med deg noen norske smågaver uansett hvor du drar i Kina! Plutselig får du bruk for de. Vi fikk også kinesiske navn. Egentlig er det bare en dårlig uttale av våre egne, men lyder slik:
Fredrik: Fei Rui De Ke
Maria: Ma Li Ya
Chriss: Ka Li Si
Etter tehusbesøket ville de hjelpe oss å finne et hotell. Vi hadde lest om Hotel 168, og gikk dit. Der fikk ikke kineserne lov å prute, så de ville vi skulle prøve et annet sted. (Ja! Man kan prute overalt!).
Hotellet rett ved ga alle kinesere 20% rabatt, men de ville ha det billigere. Vi endte opp med en pris på 270 yuen pr. natt, hvilket ble 90 yuen/kroner natta pr. person. Billig! Billig!
Vi var storfornøyde, men sultne. Uten mat og drikke, duger detektivene ikke!
Vi gikk gjennom en nydelig lanternegate hvor det lå en lokal restaurant. Jeg vil heller kalle det en kantine, for den så ut som det. Her spiste vi dim sum, risnudler og grøt. Kjempegodt! (med unntak av Fredriks for den var det biff i. Biffen i Kina er ike særlig tess. Men vi smiler og sier Tsjetsje!)
Så bar det avgårde til et akrobatikkshow! Det regnet ute, og igjen ville ingen taxier stoppe. Vi skulle nemlig for kort vei til at de gadd å kjøre oss. Så det endte med en heftig løpetur til metroen, metroen to stopp, og heftig løping inn til showet.
Showet bestod av ting nordmenn aldri kunne drømt om! Grunnen til dette kan diskuteres, er det kanskje fordi det er rimelig unødvendig? Eller fordi vi aldri hadde klart det uansett?
Vi så:
-En sykkel med mange kinesere på.
-Rockering-show (en dame med 40 rockeringer)
-Balansekunst.
-Stråhattsjonglering. (kanskje den vestlige versonen kan ha flosshatter?)
-Titanic-tissue.
-Tallerkenspinning. (Er tallerkner billigere i Kina kanskje? Er det derfor de kan forske i dette?)
-Liten jente som stod hele svanesjøen igjennom på en arm, og beina overalt som en spaghetti.
-Diablotrixing
-1-2-3-4-5! motorsykler i en liten kule! (Jeg var nær døden flere ganger bare av å se på!)

Hva liker en kineser å gjøre i helgene? Feste? Hjemmefest? Bar? Disco? Rolig hjemmekveld? Romantisk aften? Neida – De går på KARAOKE!
Digre lokaler, større enn hoteller er delt opp i små rom med plass til alle og enhver. I rommet er det karaokemasin og rytmeinstrumenter. De tar med seg drikke, røyk ,blendere og alskens for å få en kveld uten like! Har du ikke med deg ditt eget er det ikke noe problem, for her er sysselsettingen sterkt representert. Her jobber det hundrevis av kinesere. De serverer deg drikke, vasker lokalene, fyller på dopapir, stiller deg i køer til rommene, tørker spyet ditt m.m. You name it!
Kan kinesere synge? Nei, ikke alle, men her er det DaCapostemning, og man synger med den stemmen man har!
De kinesiske vennene våre, som vi har gitt de norske navnene Sonja, Wenke og William, sang de kinesiske sangene, og vi de engelske.
Vi sang:
Oops I did it again
Baby one moore time
Toxic
Uptown girl
Mirror mirror (Norske m2m)
I've been around the world
My humps
Maria
Sexyback
Larger than life
m.fl
Vi kjørte den herrrrlige 90-tallsstilen, inkludert dans og bevegelse.
Kinesere kan ikke engelske sanger, men gjerne den kinesiske dubbede versjonen. Alle kunne vi synge «Maia-hiii, Maia-hooo» for full hals på hvert vårt språk!
Kvelden gikk, og ble lang.
Farvel (dronning) Sonja, Wenche (Foss) og (prins) William!

Dag #2
Vi sov lenge, til tros for tre velfungerende vekkerklokker.
Et komprmiss ble inngått om hvis frokosten skulle inntas på Starbucks, skulle middagen inntas på vegetarrestaurant. Avtale inngått, fornøyde detektiver!
Dagen skulle være den store shoppedagen!
Vi gikk nedover Nanjing road (hovedgata i Shanghai), og der fant vi det verømte fakemarkedet.
Dette markedet består av 3 etasjer med masse false varer, og er et prutemekka for de som liker en utfordring. Etter å ha blitt lurt et par runder, fant vi trikset, og ble tilslutt så gode at vi kunne fornya garderobe, sko og accesoirer for en slikk og ingenting. Fredrik fikk sydd en dress etter hans mål for 500 yuen/kroner. Slå den!
Vi sier som i Arendal: «Her er det bare å prutte i vei!»
Prutte-funfacts:
-Prutemarked er et eget liv. Her er det mange koder som må knekkes, og mange tegn som må leses.
-Får du en hvit pose på varene dine er du blitt lurt! Denne hvite posen forteller alle de andre bodene at du ikke prutet nok/noe, og at du er et lett bytte.

-Får du en svart pose, forteller de at du prutet på varen, og ikke er en lettlurt turist.
-Alle maser! Lær deg ordene Bao-Tchje, og du sparer deg for mye mas.
-Gjør det klart for den at du vet varen er fake! Da dropper prisen betydelig.
-Får du ikke prisen du vil ha, gå ut av butikken, de følger gjerne etter deg med en lavere pris.
-Når du endelig har fått den prisen du vil ha, sleng på en vare til, og få to varer enda billigere! Skal du ikke ha en til, slå deg sammen med en annen person, og forvirr de til du får den beste prisen.
-Ingenting er frekt, bare kjør på!

Vi måtte til hotellet med alle tingene før vi kunne gå noe annet sted. Vi shoppa til vi droppa, og brukte mer penger enn den norske stat bruker på Operabygget.
På vegetarrestauranten fikk vi den beste maten jeg har smakt på lenge! Mannen som serverte oss ville ikke la oss bestemme hva vi skule ha, men anbefalte oss noe, og var veldig fornøyd med sine valg. Det var vi og!
Stappmette, og lykkelige (Fredrik og Maria var mest lykkelig for at de var sikret mat som ikke inneholdt hund eller padde) dro vi til leCaptain, hostellet den andre klassegjengen bodde ved, drakk noen Coronas og delte nye kunnskaper og opplevelser.
Deilig dag, med deilig bruk av penger.
Vil du føle deg rik? Dra til Østen!

Dag #3
Å våkne kl 06:50 av seg selv er i utgangspunktet uaktuelt, men alt kan skje i Kina.
Vi var ute v hotellet kl 08:30, og igjen ble dagens kompromiss inngått. Frokost på Starbucks. Middag på vegetarrestaurant. Godt bytte.
Etter frokosten begynte et nytt mysterium for de tre detektivene. Et mysterium nesten ingen har funnet svar på tidligere. Et mysterium som måtte løses. HVOR ER STRØMPEBUKSENE I KINA?
Du kan gå i butikk etter butikk, og det finnes ikke strømpebukser. Til tross for kalde netter, regn, snø og vind, så fant vi ikke strømpebukser!
Det store kjøpesenteret «Capitaland» (For et ordspill!) var en av de strømpebukseløse. 6 etasjer, men ingen strømpebukser. Til gjengjeld hadde de et fantastico-bakeri, som hadde alt som gleder et hjerte! Vi kjøpte mange enheter og delte på og smakte. Alt var godt! Vi spiste hvitløksbrød, karribrød, ostestick, bananakick, napoleonstang, biffmuffin og masse mer!
I Shanghai ligger Østens perle, også kalt Pearl tower eller TV-tower. Dette 350m høye bygget, med ekstrå tårn er en turist attraksjon en ekte turist må se. En trasketur fra sentrum mot elva ser man den i horisontet. Et lilla vakkert tårn som...men...hva!?!?!
Det er når en leter minst en finner mest. STRØMPEBUKSENE! Der var de! Mysteriet løst, og lykkelige turister ble skapt på null-tid.
Strømpebukse-detektiver må passe på, for på bordet strømpebuksen lå!
Veien gikk da videre til TV-tower. For å komme dit måtte vi komme osss under elven, og et av de fantastiske tilbudene var en undergrunnsbane med masse lys og show. Tur/retur kostet oss 50 yuen. Billetten for hele TV-tower var på 150 yuen, så vi kastet oss på og tenkte at dette ble morro! Fantastisk utsikt over hele Shanghai, og alle dens flotte bygninger. Men best av alt var at det var en berg- og dalbane i tårnet! Fredriks latter, da han oppdaget at dette ikke var en sightseeing-tur, men en faktisk berg- og dalbane var priceless!
350 meter over bakken var kult, men det store spørsmålet her er: Hvor lang tid ar det før tisset du tisset 350 meter over bakken treffer jorden? Uløst mysterie...
Vi dro deretter til gamlebyen. En oppbygd by fra hvordan det så ut, men med en kloakklukt som tilsa at det var fra før kristus. Vakkert var det endog. Igjen bar det ut på shopping for te og teutstyr som vi hadde lært så flittig hva det skulle bestå av.
Det bar tilbake til fakemarkedet for å prøve dressens fit. Og den satt så bra! Nydelig på ryggen! Hadde ikke Fredrik vært utilgjengelig, ville jeg kjørt på som en hund etter plastkaninen på løpebanen.
Etter å ha snakka med de andre som hadde spist ketchupbefengt mat med ekstremt dårlig kvalitet, lovte vi at vi skule ta de med på diiiiige vegetarrestaurant. Det tar tid med 6 personer fremfor 2 (Maria var dårlig, og la seg på hotellet), så jeg og Fredrik gikk og spiste kake på Starbucks og koste oss til de andre kom. Deilig sjokoladebefengt vannbakkels med jorbær og en varm kaffe moccha til. Vegetarrestauranten var igjen en suksess, til tross for at vi ikke fikk velge igjen (samme servitør). Noe som så ut som bogskinke i en suppe skremte meg, men var diiige som få.
Som «ekte kinesere», tok vi med våre venner til karaokebar, og fikk se festligheten av fulle kinesere (klokka var 22:00), som ikke kunne stå på bena. Igjen bar det med 90-tallet og go' låter som «hungry eyes», og en fantastisk improvisert versjon av «Hark now hear the angels sing» fremført av Kaja. Alt er lov på karaoke. Flott tur gjennom lanternegata før vi datt i seng. Bedre sent enn aldri.

Dag #4
Vi pakket ned alle tingen våre for å forlate hotellet, men fant fort ut at å bære på alle posene var håpløst. Frokost på our friend starbuck, igjen, og planen ble å finne en bag. En som holder. En som ikke er fake. Dette var et oppdrag for de tre detektivan!
Nanjing road er det beste stedet for ekte varer. Vi fant en butikk med sportsvarer og kjøpte en bag vær så vi fikk pakka alt sammen. Hurra! Mysteriet ble løst igjen! Vel pakket og stablet i nye Reebok og Adidas-bager, gikk turen til en VELDIG lokalsjappe, med uvaskede vegger, shabby bord og stoler, gjenbruksspisepinner, og ingen engelsktalende. Med de få ordene jeg kunne stablet jeg frem Y pidjåo, og er kakakala (en øl og to cocacola). O' lykke når de forstod hva jeg sa, og vi fikk det vi ville på første forsøk! Vi ble sittende lenge med de få varene vi hadde bestilt, og dette var nok rart for kineserene. Det er ikke i deres kultur å sitte sånn uten å spise. En cafe er ikke kun for drikke. Vi gikk etter å ha betalt våre 7 yuen, og søkte etter å finne et posthus. Postkort må sendes fra et slikt fantastiskt sted som Shanghai!
Postkontoret var lite og ikke så stilfult som i Norge. Men posten ble stemplet med frimerke og sendt agårde, så noen heldige kan sjekke postkassa for en hyggelig opplevelse.
Med fortsatt et par timer til dressen skulle hentes, satte vi oss utenfor det nydelige teateret i Shanghai. Teateret er bygget i glass og hvit marmor, men de har beholdt de vakre kinesiske takformene. Nydelige saker!
Sulten tok tak i meg, og vi prøvde noe jeg ikke hadde trodd jeg skulle møte på: kinesisk fastfood. En kjede som har det samme utvalget overalt. For 12 yuen fikk jeg fire skåler. Tofusuppe, chilimarinert sterk tofu med krydder, grønnsaker og ris. Klarte ikke spise halvparten engang! Men godt var det. Heia kinesisk fastfood!
Dressen ble hentet og taxien tok oss til togstasjonen.
Toget bar med seg en morsom opplevelse. Plutselig kom det en dame for å se på billetten, og så ga hun oss en flaske vann(?). Hvorfor vet vi ikke, men mysteriet får forbli uløst. Vi får bare håpe det ikke var en brikke i gåten om Nanjing.