Slip carefully, and care the gap.

Sykehus i Kina:
Etter en vill kveld på byen, kan man ofte oppleve uhell som ender ganske brutalt, spesielt på fredag den 13. Min romkamerat, Kaja, fikk kjenne dette på kroppen. Kaja har hatt to hvite måneder, og uken etter hennes siste hvite dag, var det på tide å komme seg ut og kjenne på livet igjen. Etter en rask og heftig runde med «Tangera», bar det ut til utestedet «The Castle» i hui og hast for å få festet fra seg. Dette skulle ende brutalt. Kaja, som var fin i farta, men lang fra det ekstreme tok seg tid til å danse. I dans med en klassekamerat mistet klassekameraten vektkontrollen, og la dermed hele sin vekt på Kaja. Kaja klarer da ikke å holde både seg selv og kameraten oppe, og faller dermed inn imellom en murhvelving. Kaja reiser seg og kjenner ikke noe særlig annen smerte enn etter et fall, men kjenner hun er våt på armen. Hun går av dansegulvet og ser at alle rundt henne viker unna som om de ser på et spøkelse. Kaja ser ned og oppdager at en del av både hud og kjøtt henger og slenger fra armen hennes. Hun finner detektiv-Maria, som ikke er noe spesielt glad i blod eller andre kroppsvæsker, som igjen finner den eneste norsk-kinesisk talende i lokalet, lærer assistenten vår. Kaja hadde tidligere på kvelden stiftet bekjentskap til to greske menn, som oppdager hva som har skjedd. Den ene river av seg klærne og begynner å forbinde Kajas sår med det. Det bærer avgårde i en taxi bort til sykehuset. Ved sykehuset er det ingen som er stresset over hva som har skjedd. To nordmenn og to grekere står rundt Kaja, og stresser for alle andre i hele sykehuslokalet. Helt rolig blir de bedt av en sykesøster om å gå opp til 3. etasje. Der kommer de til en lukket dør, og bryter omtrent opp denne døren for å komme inn. De kryper over mottagelsesdisken for å finne noen i denne gudsforlatte avdelingen, og ut springer en kineser helt vill i fletta! Her kunne de IKKE være! Så oppdager hun Kaja, og tar henne med inn – resten må vente utenfor. Inne, på det som antagligvis var et veldig sterilt rom, må Kaja sys sammen. Hun får ikke se selv hva som skjer, og i blinde prøver hun å si, på norsk til de kinesiske, ikke engelsktalende menneskene, at de andre bare kan gå, for hun klarar seg nok! Kaja er en virkelig enstøing.
Heldigvis blir ikke dette forstått, og de andre står og venter på henne når hun kommer ut, med en antagelig sydd arm, fatle og bandasje. Ingen vet hva som har skjedd bak lukkede dører.
Dagen etter var det tid for et nytt sykehusbesøk for oppdateringer. Vi hadde ikke fått noen tidspunkt for dette – det er nemlig dropin-system i Kina. «When should we come?» «Oh, no problem, in evning.» OK.
Etter å ha gått fra skranke til skranke med massive kommuniksjonssvikter og endel frem og tilbake kom vi oss inn til legen (det er en skranke for billett, en skranke hvor du leverer billetten og betaler 5 yuen for at legen skal ta deg imot, en skranke for legemiddelutsrift, som du ikke kan gå til før du har vært i betalingsskranken, og en hvor de leverer ut medisiner). Denne legen, som alltid har et halvsarkastisk smil om munnen, med lillaaktige lepper og øyenbryn som peker nedover, skjønner ikke et bær engelsk, og igjen må man ut på letetokt for å finne en oversetter. Kaja sitter igjen som tause Birgitte, mens jeg blir behandlet som en støttekontakt og informasjonsskranke. Alt ordner seg og legen skriver ut en resept. Ved disken får vi utdelt tre små flasker, to større flasker og en pose med væske. Kaja skal få intravenøst. Slik er det nemlig i Kina, at man får intravenøst for alt. Blant annet kan man få det for hodepine og fyllesyke. Rommet hvor intravenøsten settes er som et stort venterom. Stol etter stol er linet opp, med stativer for dryppet og knapper for å kontakte personalet. En dame kommer med en liten trillevogn med utstyret hun trenger, og setter intravenøsten. Så sitter man der da. I tre timer....
Dette sykehuset er intet lekkert sykehus. Det er ikke rent – spesielt ikke doene, ikke sterilt, og det finnes ikke en ting som heter privatliv. Legene har ikke egne kontorer, så alle står rundt legene og venter på tur, mens han behandler pasienter (nei, jeg har ikke sett noen kvinnelige leger enda).
Sykehus i Kina er et eget kulturstudie!